Run 4 It 2 Day: To fall in love

Forelskelse, en vittig sak. Man vet liksom ikke helt hvordan man skal forholde seg til det. Eller om man skal forholde seg til det. Det viktigste mellom to mennesker som har en felles ide om et liv sammen er tillit. Det å ha evne og tolmodighet til å stole på hverandres valg og beslutninger gjennom hverdagens ned- og oppturer. Men kan man noensinne si at man stoler 100% på noen andre enn seg selv, personlig sliter jeg til og med med sistnevnte. Det å gi sin tillit til noen med egen besluttningsevne kan være en stor belastning og utfordring. Veldig mange sliter med det. Men det er nødvendig. Tillit er for et forhold som oksygen for et menneske --> Absolutt nødvendig for å fungere.

Hva vil man ha ut av et forhold, en relasjon til et annet menneske, som du ikke tenker bare skal være en venn og støttespiller, men også en livsledsager? For det er nettopp det man må være på utikk etter, en livsledsager. Et menneske som kan ledsage deg i stunder hvor du selv finner det vanskelig å finne veien. En person som gjør deg til et bedre menneske, som gjør at du ønsker å være et bedre menneske. En person som inspirerer og motiverer. En person du vet du vil ha ved din side, helst resten av din tid i denne verden.

Det høres fantastisk ut å kunne si man har funnet denne livsledsageren, ja sjelevennen om man vil. For vi vil ha alt, hele pakka. Den trygge og stabile rammen, den impulsive og romantiske prinsen og det åpne og tillitsfulle forholdet.

Men etter mine år og erfaringer med diverse "relasjoner" med andre mennesker har jeg altså flere ganger trodd jeg har funnet det, men så innsett at jeg ikke har funnet livsledsageren helt enda. Man lærer så lenge man lever og alt man opplever og erfarer på veien er med på å bevisst gjøre hva man ser etter og hvilket liv man vi leve.

Personlig tok det meg ca 10 år å skjønne hva som er viktig og hva som er mindre viktig. De siste bitene falt på plass da jeg traff en person så unik og annerledes enn alle andre jeg noensinne har møtt. Jeg var helt klar på at dette menneske ville jeg bli kjent med- allerede første gangen jeg møtte ham. Og siden da har vi rukket å bli kjent, og fortsetter enda å bli kjent. Og som et steg i riktig retning bestemte vi oss for å prøve oss som samboere. Så fra og med februar, bor jeg ikke lenger i Dronningensgate i et student kollektiv, med drikkeglade ungdommer, men i et rekkehus i Paradisveien, hvor man kan klippe plen på varmesommerdager, grille på sene sommerkvelder og kose seg med et vinglass og spille yatzy alle dager, året rundt - men det aller beste er at det er med verdens mest fantastiske menneske.

Han får meg til å ønske mer av meg selv, han gjør meg til et bedre menneske. Han gir meg så utrolig mye bare ved å være seg selv. Og endelig vet jeg hva jeg alltid har ønsket meg- og har nå fått det.